Uavhengig sosialist: 2009

tirsdag 8. desember 2009

Krigen i Afghanistan

Barack Obamas avgjerd om å eskalere den allereie tapte krigen i Afghanistan i ein situasjon der ein heller burde satse på ein exitstrategi, vil nok bli ståande som eit dei største feilgrepa i presidenttida hans. Det kan vise seg å gå som med president Lyndon B. Johson og Vietnam-krigen på 60-talet, for både i USA, Noreg og i andre NATO-land som Storbritannia, Canada og Tyskland vil dei fleste hente soldatane heim igjen.

Den afghanske kvinnelege politikaren Malalai Joya ser det slik:

"Instead of hope and change, in foreign policy Obama is delivering more of the same. But I still have hope because, as our history teaches, the people of Afghanistan will never accept occupation."

Som Glenn Greenwald skriv, er det no over og ut for dei "liberale haukane" si grunngjeving for krigen, som nok iallfall her til lands er den vanlegaste:

"Independent of motive, it is also quite unlikely that helping Afghans will be the unintended result of our ongoing war there. Just as was true in Iraq -- where we bribed and befriended religious extremists and others we spent years demonizing as "Terrorists," and now protect a government that is extremely oppressive to women, Christians and gays, and brutally violative of human rights in general -- we will do whatever benefits us and serves our interests in Afghanistan, even if that means empowering brutal, oppressive and misogynistic fanatics as long as they are willing to carry out our geopolitical directives. Many of the warlords and other local religious extremists on whom we're already relying and will now use even more are hardly distinguishable from the Taliban on human rights issues. We're not there on a charity mission but are there to advance what we think are our interests. That's why some of the most oppressive governments in the Middle East will continue to be our most stalwart allies."

Òg for den andre, og opphavlege, grunngjevinga om at krigen er naudsynt for å hindre Al-Qaida og likande terroristar i å slå til att, er ei opptrapping av okkupasjonen feil medisin:

"The current nation-building quagmire of Afghanistan is just fomenting more militancy and jihad and does not need to be escalated; deep down, Obama knows it. Rather than squandering more U.S. blood and treasure, the president should have concentrated on neutralizing al-Qaeda and dissuading the inevitable Taliban government in Afghanistan from harboring the group."

Den konservative amerikanske militærhistorikaren Andrew J. Bacevich oppsummerer det best:

"Rather than trying to salvage Bush's policy in Afghanistan, the president should show real courage and just pull the plug."

mandag 7. desember 2009

Arbeidarklassa finst!

Noko trur at alle er blitt middelklasse:

"En venninne i forlagsbransjen mener bestemt at de aller, aller fleste nordmenn nå arbeider innenfor det hun omtaler som kunnskapsbedrifter. I disse bedriftene, forklarer hun, er det de ansatte som egentlig styrer det hele. For de eier det viktigste produksjonsmiddelet: Hjernen.

Arbeidshverdagen i disse bedriftene preges av idéutvikling, prosjektarbeid og team med store krav til sosial, teoretisk og kreativ kompetanse. Arbeidsgiver er prisgitt oss, som hun sier. Slike jobber har de aller fleste nå. Det finnes ingen arbeiderklasse lenger."

lørdag 28. november 2009

28.11.94 Sjukeløn

Høgresida, både i og utanfor Ap, vil svekkje arbeidsfolk sin rett til sjukepengar. Dette blir grunngjeve med at det skal ha vore så stor auke i sjukefråværet. Men så viser det seg at det slett ikkje har vore nokon stor auke:

"Nå over til noe mye alvorligere: nemlig at ideen om det gallopperende sykefraværet er et falsum. Grafen under viser Statistisk Sentralbyrå sine tall for total andel av arbeidsdager som går bort pga. sykefravær. Som grafen viser, har sykefraværet falt siden 2001, og bare marginalt krøpet oppover i 2008 og 2009. Det er langt i fra noen krise. Det er minimale, fullt forklarlige og svært godt forståelig endringer."

Ikkje er det korttidsfråværet som er problemet heller. Manifest Analyse peiker på kva som gjer at sjukefråværet blir relativt høgt i Noreg:

"FLERE ELDRE, MER FRAVÆR
Hele sykelønnsdebatten bygger på en selvmotsigelse, til liks med IA-avtalen: Man vil inkludere flere eldre og flere med redusert arbeidsevne i arbeidslivet, samtidig som sykefraværet skal ned. Dette henger ikke på greip.
Jo flere eldre som inkluderes, jo mer sykefravær får vi. Jo flere med redusert arbeidsevne som inkluderes, jo mer sykefravær får vi. Er det et problem? Nei, det er tvert imot en nødvendig konsekvens av et inkluderende arbeidsliv.
HØY SYSSELSETTING, HØYERE FRAVÆR
Den beste måten å få ned fraværet på, er å holde alle eldre og syke og gravide ute av arbeidslivet. Lav sysselsetting vil gi lavt fravær. I Norge har vi høy sysselsetting. Derfor har vi også høyere fravær. Fordi det ikke bare er de friskeste som deltar.
Er dette et problem? Nei, for samfunnet går regnestykket i pluss og atter pluss. Det er veldig bra at et menneske jobber 50 prosent, hvis alternativet er 0 prosent. Hun bidrar med sitt arbeid, hun bidrar med skatt, hun sparer staten for trygd. En inkluderende arbeidsliv er et arbeidsliv med rom for henne. Hylekoret mot «verdens høyeste sykefravær» er derfor ikke nødvendigvis noe rop om inkluderende arbeidsliv. Kanskje tvert imot."

Dei har òg gode framlegg om korleis fråværet kan bli redusert gjennom tiltak på arbeidsplassane.

Fagrørsla varslar heldigvis at dei vil kjempe for å bevare ei god sjukelønsordning. Karin Andersen i SV peikar òg på ein interessant samanheng:

– Vi kan ikke anse alt sykefravær som et ensidig problem. Når kvinner i Norge er mer i jobb og føder flere barn er økt sykefravær en lav pris å betale, sier Andersen til Dagsavisen.

Om biodieselavgifta

Ap-leiar Jens Stoltenberg har pressa gjennom innføringa av avgift på biodiesel, trass i at regjeringspartnarane SV og Sp, fagrørsla og mange fleire har protestert. Sjøl finansminister Sigbjørn Johnsen hadde opna for å gjere om på dette framlegget. Grunnen til at statsministeren likevel heldt på sitt er at avgiftfritaket bryt med den nyliberale (òg langt på veg sernorske) næringsnøytraliteten, som for den nyklassiske økonomen Stoltenberg er viktigare enn alt anna. At biodiesel er friteken for avgift, er ei subsidiering av slikt drivstoff i forhold til andre, mindre miljøvenlege typar, og slik aktiv næringspolitikk vil sjølvsagt ikkje nyliberale ha noko av.

Som Bjørgulv Braanen skriv i Klassekampen:

Det viktigste er likevel at denne saken går til kjernen av Stoltenbergs økonomiske ideologi, der næringsnøytralitet er selve grunnmuren, mens det å satse på utvalgte bransjer og teknologier er helligbrøde. Dermed går denne saken også til kjernen av de politiske motsetningene i regjeringen, ettersom det nettopp er denne typen konkrete satsinger som SV, men spesielt Sp, brenner for.

Les òg Inga Marte Thorkildesen om korleis KrF (og Frp) for berre eitt år sidan var heil imot biodiesel:

"I mai 2008 raste debatten om biodrivstoff er bærekraftig. Fire måneder tidligere hadde vi fått et klimaforlik som sa at vi skulle innføre et omsetningspåbud for biodrivstoff. Den gangen var alle partier, unntatt Frp, opptatt av å få til en satsing på biodrivstoff. Frp harselerte med oss og sa at dette var noe tull. Vi andre var glade for gjennombruddet. Plutselig snur KrF-leder Dagfinn Høybråten. Han er imot biodrivstoff, og ber Stoltenberg legge denne delen av klimaforliket på is."

torsdag 19. november 2009

Interessant om Kina

"In the United States, there is a widely shared perception that China has abandoned socialism and that it has become a Wild West-style, capitalist free-for-all. That's wrong. True, US multinationals, among others, are sidling up cheek by jowl to invest and build factories in China, both for export and to supply China's 1.3 billion consumers. (More than a hundred US Fortune 500 companies operate in Chongqinq already, including Hewlett-Packard, whose laptop assembly plant here will produce 10 million computers a year, Chongqing officials say.) But the fact remains that in China, all of the key industries are government-owned: banks, energy, oil, transport, telecommunications (including China's huge cell phone company, which will soon have its 500 millionth subscriber). China's banking system – which includes four or five giant national banks, 17 mid-sized commercial banks, and about 140 city commercial banks – sailed serenely through the worldwide crisis of 2008-2009. Virtually none of it was exposed to the bad debt and high-flying securities speculation bubble that collapsed AIG, Lehman, and countless other players."

Chongqing: Socialism in One City